Jeg tror på lekser

Jeg tror på lekser. Jeg tror på lekser som repetisjon og mengdetrening av det elevene allerede har lært. For å bli god i noe må det øves, uten øving går det ikke.

Diskusjonen rundt lekser er ikke ny, men akkurat nå er det aksjonister som ønsker å erklære hjemmet for leksefritt. Jeg skal være ærlig på at jeg ikke har satt meg inn i hele argumentasjonsrekken deres. Men jeg tillater meg å være uenig med dem.

I den generelle delen av læreplanen står det på side 18:
Det er foreldrene som har primæransvaret for at oppfostringen av sine barn. Det kan ikke overlates til skolen, men bør utøves også i samarbeid mellom skole og hjem.

Foreldrene kan altså ikke overlate det hele og fulle ansvar til skolen. Outsourcing eller utkontraktering, som det vist heter på norsk, er ikke mulig. Dermed må foreldrene ta sin del av ansvaret og spille på lag med skolen. Dermed må de prioritere for sine unge håpefulle.

Den viktigste fritidsaktiviteten barn og unge bør drive med; er å holde seg oppdatert og vedlikeholde det de har lært på skolen. Skal de utvikle seg og ha muligheter i framtiden, legges grunnlaget for det nå. Skal vi gjøre noe med frafallet i videregående opplæring og sørge for at antallet funksjonelle analfabeter går ned, blir det for meg helt feil hvis vi skal si at skolen skal ta et totalansvar og at foreldrene skal slippe å forholde seg til lekser. Lekser er en del av hjem – skolesamarbeidet.

Når det er sagt mener jeg at det også viktig med fritidsaktiviteter, men ikke på bekostning av kunnskap og utdanning. I tillegg bør hver  hver enkelt skole være tydelig på hva lekser er, hva som skal gjøres og hva en forventer av hjemmene.

Det ville tatt seg ut om en plutselig fikk det for seg at idrettsutøvere ikke skulle trene, men bare delta i konkurranser. Og argumentere med at de trenger mer tid til fritidsaktiviteter.