I ettermiddag og kveld har det vært møte i kommunestyret i Molde. En lang og fyldig liste med saker til behandling.
Og under behandlingen av sak 79/17 «Kvalitetsmeldning for grunnskolen i Molde kommune 2016/ 2017» tok jeg ordet:
Ordfører, kommunestyre.
I dag er vi alle skolepolitikere.
Elevene i Moldeskolen gjør det noe bedre i 2016 enn i 2015. Utviklingen går rett vei. Og det er en solid innsats som legges ned i hvert klasserom, i hver time, hver dag. Uten gode lærere, assistenter og andre fagpersoner hadde ikke våre skoler vært der de er i dag.
Tidligere er det fra denne talerstol framhevet at det er ikke de ansatte innenfor pleie- og omsorgs sin skyld at området stadig går med røde tall. Og jeg har lyst å si at det er faktisk også er sånn innenfor skole. Her er økonomien ikke så rød, men resultatene har vært røde. Det skyldes ikke de ansatte.
Men det er et område som vi i Arbeiderpartiet er urolig over. Det er guttene. Guttene i moldeskolene og i landet forøvrig henger dessverre etter jentene.
- Nesten syv av ti elever som har vedtak om spesialundervisning i Molde er gutter
- På standpunkt- og eksamenskarakterer skårer guttene dårligere enn jentene i alle fag, og betydelig under målsettingen i alle fag bortsett ifra eksamen i matematikk
- Problemet med frafall på videregående skole, da er elevene riktig nok ikke er kommunens ansvar, er også i stor grad knyttet til guttene
Så hva gjør vi med guttene?
Hvordan skal vi få guttene til å nå de mål som settes og forhindre framtidig frafall og utenomskap?
I Kvalitetsmeldingen står det på side 37: Guttene må følges opp spesielt om vi skal kunne nærme oss de lokale målene.
Dette finnes ingen enkle svar på dette, men vi kan ikke sitte å vente på at en eller annen forsker eller et eller annet statlig tiltak skal komme med en løsning. Vi må utfordre skolene og fagmiljøene og vi må utfordre oss selv til å diskutere og finne ut av hva vi skal gjøre med guttene. Guttene var her i går, de er her i dag og de vil være her i morgen. Hva gjør vi?
Det finnes ingen quick-fix for dette. Vi kan jo forvente at den innsats som nå legges på tidlig innsats på de laveste trinnene om noen år vil gi resultat.
Men innen et område kan vi gjøre noe: Vi kan ha en klar strategi på at vi ønsker en bedre kjønnsbalanse hos de ansatte i skolene. For det er ikke å stikke under en stol at det pt er kvinnene som dominerer. Hvis vi gir guttene mannlige forbilder i form av mannlige lærere og andre fag- og omsorgspersoner i skolen kan vi kanskje se guttene bedre og resultatene blir kanskje bedre på sikt. Vi må gjøre det attraktivt å være mann og jobbe i skolen
Vi ønsker en skole der alle kan nå målene, uavhengig om elevens bakgrunn, religion, forhold de lever under eller hvilket kjønn de har.
Vi trenger et løft for guttene. Alle skal med.
I dag er vi alle skolepolitikere.