Det er 4 uker siden skoleåret 2022-2023 rullet i gang. Men ikke alle er elever og lærere er i gang. Noen har begynt og så stoppet det opp. Noen er aldri kommet i gang og noen får kanskje snart en pause. Og noen har faktisk vært på pause siden før skolens sommerferie.
Det er konflikt mellom ansatte og arbeidsgiver. Og det er streik i en rekke kommuner og fylkeskommuner. Lærerorganisasjonene; Skolenes landsforbund, Norsk Lektorlag og mitt eget Utdanningsforbundet er i konflikt med kommunenes interesseorganisasjon; Kommunenes Sentralforbund. Det medfører, som det alltid skjer i streiker, at det går utover en uskyldig tredje part; elever i grunnskolen og videregående skole.
Så nå sitter de der og snakker mye om hverandre og ikke så mye med hverandre. Men de er enig om å være uenige.
Det er nå mye snakk om de sårbare elevene, konsekvensene av to år med pandemi og nå streik. Og jeg deler den uroen. Og den uroen kommer til å være der også etter at streiken er over.
For hvordan skal man kunne ta igjen det tapte? Det er vanskelig å ta igjen det tapte; mye av det man tapte under pandemien er ikke tatt igjen. Og budsjettene er stramme. Og hvem skal sørge for at tapt undervisning blir tatt igjen?
Så kan man lure på om det er de ansatte eller arbeidsgiver som er den store stygge ulven. Men uansett. Nå begynner det å bli vanskelig.