I løpet av helgen har lokal forbrukermakt kommet på alles lepper takket være Arne Syltevigs innlegg på Facebook. All honnør til ham for det. Jeg mener jeg er bevisst min makt som forbruker. Jeg handler lokalt når jeg kan det, er lojal mot min lokale strømleverandør Istad og drikker helst brus fra Oskar Sylte. Ved å støtte dem, vet jeg at de støtter mitt nærmiljø.
Hva er grunnen til at lokale små produsenter blir skvist ut av grossister, folk kjøper strøm fra en leverandør i dalstrøka innafor og går bananas på netthandel?
Markedskrefter og ønske om fri handel på kryss og tvers er nok en av årsakene. Vi som forbrukere ønsker mest mulig til lavest mulig pris, og hva fører det til? Alt blir likt! Bransjene strømlinjeformer seg og har akkurat samme utvalg om det er her i Molde, i Ålesund eller i Oslo. Jeg vil påstå at dette ikke fører til at vi bruker vår forbrukermakt rett. Vi handler der det er billigst og er fornøyd med det. At noen skal leve av det de produserer eller selger er ikke så viktig bare «Ola-dunk» får det så billig som mulig. Bonden, andre produsenter og lokale handelsmenn skal faktisk ha en anstendig lønn å leve av. De som tør å satse på nisjer, må ta høyere priser og da er det mange som velger dem bort.
Enkelte politiske partier har klokkertro på at «det frie markedet» og at «økt konkurranse» skal være et pluss for forbrukeren. Alt skal i våre dager avreguleres, konkurranseutsettes og de med billigst anbud vinner, uavhengig om de er lokale, regionale, nasjonale eller globale. Lokalt samfunnsengasjement og tilhørighet når ikke opp i konkurranse med dette.
Forbrukermakt handler også om hvordan vi vil ha samfunnet. Hvis vi er opptatt av lokale aktører må vi støtte dem, vi må godta at vi må betale en noe høyere pris og vi må tenke nøye gjennom hvilke prinsipper som er viktig for oss når vi bruker stemmeretten vår ved valg.