Morfar – min barndoms sommerhelt

I natt  var det 20 år siden M/S Estonia forliste og sank i Østersjøen på sin ferd mellom Tallinn og Stockholm. 852 mennesker omkom, deriblant min morfar Jerker og hans kone Inger.

Morfar var min barndoms store sommerhelt. Han bodde i Ängelholm i Sverige og jeg bodde i Bergen i Norge. Og selv om det høres rart ut i dag, var det bare stort sett på sommeren vi traff hverandre. Det var selvfølgelig kontakt pr brev og telefon ellers i året. Men somrene i Segelstorpsstrand på Bjärehalvöen i Skåne var morfar og min tid sammen. Morfar var «bare» 50 år eldre enn meg, så vi var jo nesten like gamle.

Morfar og meg, sommeren 1975
Morfar og meg, sommeren 1975

For med en mor fra Sverige var det slik at alle mine barndoms somre ble tilbragt i Sverige. Kontakten med morsskelten var viktig. Som guttunge var jeg nok noe reservert mot andre og i Sverige skaffet jeg meg aldri kompiser og venner jeg kunne leke med, for jeg hadde jo morfar. For med morfar kunne jeg finne på det meste.

Vi kunne finne på det meste sammen, korte sykkelturer for å plukke jordbær hos Assar i Ängelsbäck. Turer med bil til en eller annen butikk eller sted i Båstad eller Ängelholm. Jeg var med på alle morfars ideer og han var med på alle mine ideer. En gang var det en som sa at vi var en slags lokal utgave av Don Quijote og Sancho Panza. Og det var positivt ment.

En sommer på slutten av 1980-tallet tok han meg med til Stockholm. Han hadde skaffet billige billetter med toget, og til Stockholm reiste vi på 1. klasse. Da hadde morfar en ide om at vi måtte framstå som forretningsreisende så han hadde med seg en rekke årsmeldinger fra lokale firmaer som Lindab og Peab. Disse skulle vi lese på toget. Fra Göteborg til Stockholm reiser vi med X2000-toget, som på den tiden var helt nytt. I Stockholm var vi på museer og utstillinger, i tillegg til at vi hjalp til å pusse opp min tante og onkels nyinnkjøpte leilighet. På veg hjem til Segelstorpsstrand skulle vi ta nattoget. Da var det en ikke første klasse, men vi reiste i liggevogn. På veg sørover fra Göteborg, tidlig neste morgen, stod vi med hodet ut av hvert vårt vindu. Han et vindu eller to lengre framme enn meg. Plutselig ropte han på meg, så jeg snudde meg fram og da fikk jeg alt innhold av et vannglass rett i ansiktet. Det var selvfølgelig han som kastet innholdet, det synes han var utrolig morsomt.

Jeg har utallige gode minner fra mine somre med morfar.

I mai 1994 ble min bror konfirmert og morfar kom til Bergen for  å være sammen med oss. Jeg avtjente førstegangstjeneste i marinen i Stavanger. Tidlig mandag etter konfirmasjonen skulle vi begge fly fra Flesland, han til København og jeg til Stavanger. På toppen av rulletrappen ved skillet mellom innelands- og utenlandsreisende ved skiltes våre veger. Lite viste jeg da at det var siste gang jeg skulle se morfar. For den sommeren dro jeg ikke til Segelstorpsstrand. Og samme høst var altså morfar og hans kone ombord i M/S Estonia på veg fra Tallinn til Stockholm natten mellom 27. og 28. september.

Status etter 6 uker i ny jobb

I morgen er det 7 uker siden jeg begynte i ny jobb, det er 6 uker siden lærerne begynte på jobb og det er 5 uker siden elevene begynte et nytt skoleår. Hvordan er det så ute i skolehverdagen?

Jeg har fått en start som alle andre. Nye rutiner, nye kollegaer og nye elever. Mye å sette seg inn i og mye å gjøre.

Da jeg begynte var skolenorge oppe i sin største konflikt på mange år. Lærerorganisasjonene streiket, selv om skolen jeg jobber på aldri ble tatt ut i streik, var vi i konflikt og en mulig opptrapping av det hele kunne også medført at vi ble tatt ut i streik. Men så skjedde ikke. Som undervisningsinspektør og medlem av Utdanningsforbundet er du litt mellom barken og veden. Jeg er «mellomleder» og har et ansvar for at arbeidsgivers synspunkt og direktiv settes ut i livet. Samtidig er jeg organisert i samme forbund som de jeg skal lede. Dette er og blir et dilemma, men det er til å leve med, og selv om jeg har fått spørsmål om jeg burde skifte fagforening har jeg overhode ikke noen planer om det. For er det noe skolenorge trenger så er det en stor, sterk og samlende fagforening.

Men tilbake til skolehverdagen, den jeg i de siste 6 årene bare har betraktet fra sidelinjen. Det er hektisk. Mye, kanskje for mye, skal gjøres for at dagen skal gå rundt. Det viktigste som skjer i skolen er det som skjer i hvert klasserom, hver time gjennom en uke. Alt annet som må gjøres er for at undervisningen skal være av beste kvalitet. En rask oppsummering så langt
* undervisningsplaner for lærerne skal koordineres
* inspeksjonsplan skal lages så rettferdig som mulig
* skolebøker og annet materiell skal bestilles
* vikarer må på plass ved behov
* opplæringen av lærerne i LMSen Fronter og i bruk av programmet Notebook til bruk av SmartBoards
* planlegging av fellestiltak på hele skolene
osv, osv
Ikke alt gjøres hele tiden, men det er prosesser som ligger i bakgrunnen og går hele tiden. Ingen ting er statisk, alt er dynamisk.

Og så kommer planleging, gjennomføring og evaluering av egen undervisning. Hovedvekten av min undervisning dette skoleåret er matematikk på 5. trinn. Timene med elevene er spennende og utfordrende. Spennende for de skal skjønne hvordan jeg underviser og jeg skal skjønne hvordan de tenke matematikk og hvordan de tilnærmer seg de oppgaver og læringsmål vi har. Utfordrende for at matematikk egentlig er et muntlig fag som er blitt gjort skriftlig.

Alt i alt trives jeg svært godt i min nye hverdag. Jeg liker administrasjonsoppgavene og jeg liker å være i kontakt med elevene. Sånn sett kan jeg si at så langt er jobben omtrent slik jeg forestilte meg den og det trives jeg med.

Snakkes