Kategoriarkiv: Kultur

Lokalavisen Romsdals Budstikke gir opp det lokale kulturlivet!

Lokalavisen Romsdals Budstikke er i følge seg selv «Ikke på nett med kulturen»
 
kultur
Spesielt slutten av nest siste avsnitt synes jeg er verdt å merke seg:
 
«Tida for «bestilte» forhåndsomtaler er forbi, og refererende dekning av kveldsarrangement er forbi. Heldigvis. Det kan Facebook ta seg av.»
 
Dette er ikke greit! Kulturansvarlig Vera Henriksen kaster altså inn håndkleet. Hun gir opp. Ikke bare en gang, ikke to ganger, men tre ganger!
 
1) Det er en rekke arrangement som er avhengig av at lokalavisen Romsdals Budstikke gidder å skrive om det på forhånd. Heldigvis!
 
2) Det er mange som finner stor glede i at lokalavisen Romsdals Budstikke kommer og skriver fra det kulturarrangementet de selv har arrangert, vært på eller der en kjenning, barn eller barnebarn har vært med. Heldigvis!
 
3) Som journalist har hun allerede gitt opp to ganger. Men så kommer det store knefallet. Hun mener altså at Facebook egner seg best for forhåndsomtaler og referater! Hun gir opp journalistikken. Hun gir opp lokalavisen Romsdals Budstikke! Uheldigvis!
 
På vegne av alle oss som ikke er interesert i fotball ber jeg om at de samme prinsipper legges til grunn for all fotballjournalistikk i samme lokalavis.

Tanker om at Liv Strömquist tenker …

… på deg

Tenker på deg

Latter og gode poeng preger forestillingen. Det hele starter og slutter med at vi tenker på Whitney Houston. Vi hopper og spretter i tankene. Det blir en reise med mange avstikkere. Spørsmål og paradoks fra våre egne, men ikke minst kjendisenes kjærlighetsliv. Men vi ender der vi startet. Vi tenker på flere helt vanlige, men akk så pussige, rollemønstre i forholdet mellom mann og kvinne. Enkel og grei scenografi. Lysstoffrørlys i ulike farger. Jeg tenker at vi kommer til å se mer til Sara, Heiki og Line. Anbefales. Venninnegjengene som skal se stykke sammen bør ta med sine menn.

 

Denne teksten er skrevet som en publikumsanmeldelse for Teatret Vårt og er basert på forestillingen 6. februar. 

En mann ved navn Ove – filmen

Som jeg skrev i blogginnlegget Sommerens lektyre, har jeg ventet på at filmatiseringen av «En mann ved navn Ole» skulle få premiere. I dag er det 1. juledag og filmen har hatt premiere. Og jeg har sett den!

ove

Så er spørsmålet om filmen er like bar som filmen. Bøker blir film, og film blir bøker. Men det er vanskelig å overføre den komplette historien fra et medium til et annet. Boken blir aldri det samme på film, og det har jeg forståelse for. Regissøren gjør sine valg. Det er han som bestemmer i filmen.

Jeg elsket boken om Ove. Så jeg var svært spent på hvordan Rolf Lassgård som spiller Ove og Bahar Pars som spiller Parvaneh tolker rollene. Og de gjør det bra. Meget bra. Jeg var meget fornøyd og synes at de endringer som er gjort i forhold til boken er påregnelig. De spiler bra og bokens varme og sorgfullhet er tatt vare på.

Jeg satt hele filmen og tenkte på at jeg virkelig håpet at slutten var noen lunde som i boken, og det var den. I det filmen er slutt og rulleteksten kommer spilles Laleh Pourkarims låt «En stund på jorden». Den passer som hånd i hanske.

Jeg ser at kritikerne ligger mellom 3 og 5 på terningen. Jeg fleker til og gir den en sekser. Filmen anbefales på det varmeste! Fortsatt god jul!

PS Jeg så filmen sammen med min mor og min far, og vi har vel aldri vært på kino sammen. De hadde ikke lest boken på forhånd og var også fornøyd, dog ikke så mye som meg.

Førstereis

I kveld har jeg sammen med min bedre halvdel, svigerfar og svigermor vært på Plassen og sett Riksteaterets «Førstereis». En enmannsforestilling der Helge Jordal spiller 15-årige Martin som rømmer til sjøs for å komme vekk fra misbruk på gutteskolen på Garnes utenfor Bergen. Martin er tyskerunge og moren har ikke vært i stand til å ta seg av han.

Førstereis

Året er 1959 og Martin får med et stjålet pass og falsk identitet som Vidar hyre på M/S Gardanger. Vi blir med Martin til på hans førstereis som dekksgutt. «Dekken» som blir Martins kallenavn finner en beskytter og  mentor i kapteinen. «Dekken» kommer utfor en rekke fristelser og farer under seilasene og ikke minst under landlov i havner på flere kontinenter. Det å være på første reis var ikke enkelt. Du var nederst på rangstigen ombord og de ander i mannskapet gjorde som de ville med deg.

En fantastisk forestilling der en fort glemmer at Helge Jordal faktisk er alene på scenen. Han er drivende god og har en formidlingsglede som tar oss med til euforisk glede og de dypeste fortvilelser. VG ga en femmer på terningen for et år siden

Forestillingen hadde opprinnelig premiere på Den Nationale Scene i Bergen i 2011 og er nå ute på sin andre turne i regi av Riksteateret. Dagens forestilling var nr. 100 og helt til slutt fikk Helge Jordal 100 roser i Rosenes by.

Og helt til slutt og uten sammenligning forøvrig, starter min førstereis i kommunestyret i Molde om 2 dager.