Når barna er med på fritidsaktiviteter er det foreldrene som må dra lasset med organisering, tilrettelegging, gjennomføring og oppfølging + en rekke andre oppgaver.
Jeg har definert meg som skipappa. Da er jeg smører og «utstyrsansvarlig», et helt eget støtteapparat eller team, for egne barn. Det blir noen timer med skipreparering i løpet av en vinter. Men en kan jo ikke bare tenke på egne barn.
I tillegg er jeg nestleder og kasserer i Molde og Omegn Idrettsforening – Langrenn, eller MOI Langrenn som vi sier det. Og da må man være med å arrangere alt fra rekrutteringsarrangement som MOI Tirsdagsrenn – Telenorkarusellen, sone- og kretsrenn for aktive barn og ungdom, og styrearbeid og ikke minst holde orden i økonomien.
Min bedre halvdel er korpsmamma i Kviltorp og Nordbyen skolekorps der hun sitter i styret. I går kom hun hjem fra en 5 dager lang korpstur til Trondheim og NM i korps. Og da skriver hun følgende på Facebook:
Selvfølgelig tar våre engasjement tid, men det gir også mye. Det å se barn og unge mestrer ulike aktiviteter og flytter egne grenser gir noe. Men dessverre er det ikke alle foreldre som engasjerer seg. Det kan det selvfølgelig være ulike årsaker til. Noen barn er med på så mange aktiviteter at foreldrene ikke klarer å stille på alt.
Noen foreldre stiller på alt og er drivkraften. Og det er mange foreldre som ikke gidder eller orker. De er livredd for at et engasjement i kidsas fritidsaktiviteter skal ta for mye tid. Det snakkes om «dugnadstrykk» og hvor mye som kreves. Men uten foreldre blir det ingen aktivitet! Blir du spurt om å være med mener jeg du skal ha svært gode grunner til å si nei. Alle skal med.
I e me – e du me?
